Endelig framme

Jeg reiste altså til australia med Aspect for bare noen dager siden (06.07.09). Det var en sinnsyk lang flyreise, og man kan ikke akuratt legge sjul på at det var ganske kjedelig å sitte på et fly i nesten 50 timer. I det vi skulle dra hjemmenifra var det mye stress, og jeg klarte selvfølgelig å glemme longboardet mitt, så vi måtte snu for å hente det. Det endte med at vi kom nesten en halvtime for sent på gardermoen, så det ble veldig mye stress der også, så fikk ikke sagt ordentlig hade til familien. Men man må vell kanskje se på det på den positive siden ved at man slipper all gråtingen osv.. jeg fløy fra gardermoen til London, så måtte vi vente der en liten stund før vi satt oss på et fly som skulle frakte oss helt til sydney. Vi skulle mellomlande i Singapore, så jeg hadde håpet på at vi kanskje skulle bytte fly til en forandring, men neida.. Så satt jeg der da, i samme sete i 20 timer. Når vi endelig hadde kommet fram til Sydney helt alene skulle vi visstnok hente koffertene våre, noe som ingen av oss visste om. Men alltid når jeg er ute å reiser skal det jo selvfølgelig skje noe. Longboardet hadde jo selvfølgelig ikke kommet fram, så jeg måtte bort til baggage service for å finne ut av det. Etter en god stund fant mannen bak skranken ut av det, og jeg skulle ringe de når jeg kom fram. Jeg har ringt de kanskje 20 ganger, men har fortsatt ikke fått noe svar, så lurer litt på hva som har skjedd. Men uansett: Heldigvis hadde jeg med meg Ola som var en av folka jeg reiste med fra gardermoen. Uten han hadde jeg fått lettere panikk. Når vi løpte til gaten der hvor flyet gikk fra, og vi skulle sjekke inn på nytt sa damen bak skranken, at vi ikke rakk flyet. HVA?! det var jo supert.. det første jeg tenkte var at vi nå var stuck i sydney og måtte betale mange hundre dollar for å komme oss videre. Heldigvis var redningen bare få sekunder unna, da hun sa hun kunne få oss med på det neste flyet som gikk om en time. Så vi gjorde det og vi var kjempe fornøyde! God frokost fikk vi også, og jeg spiste opp alt, selv om det var den 5. frokosten vi hadde spist på reisen.

Så hadde vi kommet fram til Brisbane, og vi var alle sammen trøtte og slitne. Når vi så resten av folka vi reiste med manglet plutselig over halvparten. De hadde vistnok dratt allerede, så vi rakk ikke å si hade=/. I det det var boarding måtte vi også si hade og det var bare meg og Katrine igjen som reiste sammen den sisste flyturen fra Brisbane til Hervey bay. Når vi så flyet måtte jeg le litt, siden det ikke akuratt var det største flyet som var på flyplassen. Det var faktisk mindre enn bussen som kjørte oss ut til selve flyet og på innsiden så det ut som en minibuss med flyseter. Turen var ganske ristete og humpete, men det gikk bra etter noen få magesug!

Følelsene var ganske rare når vi kikket ut av flyet og så ned på Stedet hvor vi skulle bo i 10 mnd. Endelig landet flyet på en flyplass på størrelse med flyet, og vi gikk ut for å møte familien. Vi vaar veldig spente, og plutselig fikk jeg øye på Glynis, Kal og Mike og en annen liten baby som glynis passer på. De vinket og smilte, og det samme gjorde jeg. Deretter gikk vi bort til bilen, som var en gammel SUV med slitte seter. Den følelsen jeg hadde da er ganske umulig å forklare, men du det var som om alle alt det positive og alt det negative kolliderte, og ble en god mix av forventninger.

Da vi kjørte opp veien til huset var jeg jo dum nok til å si: it's that house over there, right? Det var et flott hus med fin hage, som jeg hadde sett på google earth. Men det var ikke akuratt det huset nei.. Det lå litt bekjedent bak noen planter og hadde en laaaang innkjørsel. "It's nice" var det eneste jeg klarte å si. Huset i seg selv er egelig ganske fint og jeg trives veldig godt. Det er bare ikke helt sånne hus jeg er vandt til fra Norge.

Vi gikk inn i huset, som visst nok var ute (vanskelig å forklare) og Glynis viste meg rommet mitt. Det var et lite rosa rom en en helt grei seng og ett nattbord. Jeg var glad og fornøyd og forventet heller ikke noe mer, men så sa hun at hun at når Mike (vertsbroren min fra Brasil) flytter ut i November kan jeg få han sitt rom. Så det ble jeg veldig fornøyd med. Jeg fikk roet meg litt ned og pakket ut, så var det middag, eller fastfood som man også kan kalle det. Kal skulle ordne med en energidrikk som heter rockstar som visstnok skulle holde meg våken under middagen og det kan man si funket veeeeeldig godt i ca 30 minutter, men så ble jeg dødstrøtt igjen. maten var egentlig akuratt som flymat så jeg var ikke kjempe-happy, men det var helt greit så jeg spiste litt før jeg gikk å la meg. Sov i over 12 timer! Det var den første kvelden i Australia, og jeg syntes den gikk bra og jeg hadde vært heldig som hadde fått en hyggelig og snill familie =)